Hvorfor, hvorfor, hvooorfor hinter alle til meg om at jeg burde bli lege??
Jeg har en egen familie. Tre sønner har jeg nå. En av dem er et fosterbarn. Det er fare for at jeg må levere han tilbake til hans egentlige familie, men foreløpig står han lykkelig henslengt inntil min stuevegg. Han heter Alfred. Han er ganske stor. Og veldig vakker. Veldig vakker. Stemmen hans er dyp og klangfull. Halsen lang og smekker.
Han har en bror. En storebror, faktisk, selvom han er litt mer kortvokst. Og han er min. På ordentlig. Jeg fikk han ved juletider. Og han er perfekt! Han er utrolig velformet. Huden er matt og glatt. Han lukter godt. Klar og ren stemme. Jeg har kalt han Edward. Etter Edward Cullen, vampyren i Twilight. Fordi han er så perfekt!
Lillebror heter Ludvig. Han er så søt! Litt irritabel, iblant, da. Han er veldig ung! Faktisk ikke mer enn noen få dager gammel.
Jeg har bilder! Vil dere see?
Edward, Ludvig og Alfred.
Surrogatsau. Morsomt ord. Opphav i naturfagstimen. Plutselig var det der. Angrep meg. Rett ut fra løse luften. Spratt ut av Lises munn. Surrogatsau. Helt naturlig og spontant. “Så setter man det befruktede egget inn i en surrogatsau, og vips! så ha vi Dolly; verdens første klonede pattedyr.” Overrumplende. Surrogatsau. Surrogatsau.
note to ålefoten: begynn å samle på uforglemmelige ord.
I dag skal Ålefoten være filosofisk.
Jeg har tenkt litt på dette med å elske, satt i mot dette å være glad i. Det er det nemlig stor forskjell på! Her i Norge bruker vi E-ordet i forbindelse med kjærlighet og forelskelse. Vi har ikke for vane å si “Jeg elsker deg” til mamma, for å si det sånn. Det er en ting man sier til kjæresten sin. Vennene sine er man derimot glad i. Dette har alltid funket veldig bra for meg. Jeg er ikke en av de fjortisjentene som går rundt og popper ut “Elsker deg, Beijbi” til hvemsomhelster. Men i det siste har jeg funnet ut at dette glad-i-uttrykket ikke helt dekker mine behov. Det er noen mennesker som fortjener mer enn “Jeg er glad i deg”. De fortjener egentlig et “Jeg elsker deg – litt.”! Kan man si det til folk? For jeg tror jeg gjør det. Elsker han,- litt. På en veldig ikke-kjæresteaktig måte. “Jeg er glad i deg” dekker det bare ikke!
Dette er et seriøst problem. I engelsktalende land bruker de jo det samme ordet for begge betydningene. Det virker praktisk. Da hadde jeg sluppet disse grubleriene! Jeg vet ikke helt hvordan han hadde tatt det hvis jeg kom med mitt “Jeg elsker deg litt”. Hadde sikkert blitt ille berørt, og jeg hadde blitt flau. Kanskje jeg bare skal innføre det. Å bruke e-ordet til andre ting en kjæreste-ting. På en annen side er det litt hyggelig å ha et helt eget ord til kjærlighetskalaset. Når man får det i gave på alvor er det ganske stort. Det hadde nok ikke vært så stort hvis det var vanlig å si til vennene sine.
Så nok en gang ender jeg opp med å foreslå et nytt ord. Et helt nytt verb! “Jeg glasker deg!” Det er sterkere enn å være glad i, men ikke fullt så rosenrødt som elske. Ja, dette ble en bra konklusjon. Tror jeg skal foreslå det til de som vedtar nye ord. Ja, det skal jeg.
En liten bandoppdatering:
Nye instrumenter på gaaang!
- Trekkspill! (Gosj og gosj. Daniel er et naturtalent! Han tok i det for første gang i dag, og jeg fikk en hel sang tilsendt på mobilen! En hel sang på trekkspill. Og da snakker jeg ikke lisa gikk til skolen. Jeg snakker Sally’s song fra Nightmare before Christmas. Utrolig.)
-Melodika (Han er et geni.)
Nå må vi bare skaffe oss instrumentene! Hjelper ikke bare å kunne spille dem. Bør ha noe å spille på også. Noe som bringer meg over til neste oppdatering!
Cellospillinga mi går framover! Eller… den framtidige cellospillinga mi, da. På torsdag var jeg og snakka med cellolærern på skolen, om hvor jeg kan få tak i en cello, og vips! Frem fra et skap tryllet han fram en liten, gammel, ustemt cello. Til meg! Det er jo fantastisk! Jeg sitrer bare ved tanken av å ha en cello stående her hjemme i stua. Han skulle bare stemme den opp et par ganger, så kunne jeg ta den med meg. Gleder meg sånn! Venter nå på svar fra en lærer ved navn Rosamund Brown.
Vi krangler fortsatt om navnet. Jeg tenker noe litt vikingaktig. Noe gammelnorsk hadde vært kult! Også må det være kort, enkelt, robust. Også vil Ida ha det internasjonalt, da. Altså mulig for engelsktalende å uttale. Jeg som trodde jeg hadde forhåpninger for oss!
Jeg vil starte band! Et amatørinstrumentband! I det siste har jeg hørt masse på en gruppe kalt Katzenjammer, og de er så råe! De spiller alle mulige instrumenter. Alt fra balalaikabass, trompet, og gitar til kakebokser, skrivemaskiner, ukulele, sitar osv, osv! De er bare fantastiske.
Og nå har min klassevenninne Ida og jeg funnet ut at vi vil gjøre som katzenjammer. Bare i en smule mildere form, siden vi må bygge opp instrumentrekka vår. Vi har også funnet ut at vi vil ha med både vår venn Kristin, og Daniel, selvfølgelig! Han er selvskreven. Kremt, kremt. Han vet det bare ikke helt ennå… Foreløpig har vi disse instrumentene:
Piano x2 1/2 (siden både Daniel og Kristin er pianister, og jeg begynner å bli litt god! Idag kalte pianolærern min meg en viderekommen pianist, og snakket om meg i samme setning som klassens flinkeste klassiske pianist. Det var dødskult.)
Gitar x2
Sang x4
Sax
Klarinett
Cello x 1/4 (Jeg skal begynne å spille!)
Trompet (Jeg kan få fra lyd på pappas eldgamle. Det telles!)
Små musikkkuler som Ida kjøpte i syden.
Ukulele (Jeg skal gå til anskaffelse. Det er verken dyrt eller vanskelig.)
Ikke verst? Tror nok vi begynner med coversanger, men etterhvert skal vi skrive egne! Ida har en klar, og jeg vedder på at Daniel også har noen på lur. Jeg tror det blir dritkult! Egentlig begynte vi bare å snakke om det på tull, men nå er i alle fall jeg skikkelig gira! Og jeg tror Ida også begynner å tippe over på den siden der vi plutselig er seriøse. Gosj, så konge det hadde vært! Men vi trenger et navn. Noe herlig orginalt, søtt, noe som passer oss. Trenger å snakke med Daniel. Kooom hiiit…
Okay, nå har jeg egentlig lyst til å skrive et nytt innlegg med det samme, bare for å bevise at jeg mener alvor med denne gjenopplivingen. Men hvis jeg gjør det er sjansen liten for at jeg har noe å skrive om i morgen.
Bør vel ikke være for ambisiøs, heller!
Lurer på om jeg kanskje skal fortelle folk om ålefoten snart. Jeg må tenke på det.
Gitt er et morsomt ord.
Alle har blogg nå.
Jeg liker vanligvis ikke å følge trender, men tror jeg bør frigjøre meg fra den motviljen. Uvillig innrømmer jeg at det bare er stahet. Det er egentlig litt synd, for jeg går glipp av mange ting jeg egentlig kunne kost meg med! Mye musikk, blant annet. Jeg gjør sånne ting stadig vekk. Mye fordommer ute og går hos meg! Gjelder for eksempel High School Musical. Jeg synes det er forferdelig. Ekstremt kommersielt! Men egentlig så har jeg hverken sett filmene eller hørt musikken. Hvis jeg hadde kommet meg ned fra min høye hest, hadde jeg kanskje oppdaget noe nytt? En ny verden! Men… High School Musical. Hva kan man si?
Jonas Brothers er et annet eksempel. Æsj, de er ekle. Altfor glatte. Men jeg har jo ikke hørt på dem! Burde jeg skamme meg? Jeg ville uansett aldri innrømt at jeg liker dem, hvis jeg hadde gjort det. I alle fall ikke nå, på musikklinja! Jeg er nok litt feig. Men ærlig talt. Jonas Brothters… Hallo. De er jo veldig ekle.
Men! Jeg hadde visst egentlig et poeng. Det var det at jeg også vil ha blogg! Selvom alle andre også har det nå for tiden. Eeegentlig har jeg hatt det en stund, men. Hm. Ja.
Jeg kom på et positivt eksempel på… hva kaller man det, da? Det å følge trenden? (Det burde vært et verb for det! Eller et substantiv. “Jeg kan ikke kalle meg selv en trendfølger, men…”) Jeg har nemlig hengt meg på Twilightbølgen. Som den liksom-fjortisen jeg er. Og med et veldig positivt utfall! Bøkene er jo så nydelige! Vampyrer, varulver, überkjekke gutter, inderlig, problematisk, dødsdømt kjærlighet. Jeg er en håpløs romantiker. Jeg liker alle bøker, bare det er hjerteskjærende romatikk i dem. Burde kanskje skamme meg litt, men det gjør jeg ikke! Det gir meg så mye. Det er bare så utrolig herlig! Og fellesskapet i blant oss Twilightere er jo heller ikke til å forakte. Jeg tror så godt som alle jentene i klassen var og så filmen sammen på kino. Vi opptok en hel rad! Så utrolig koselig. Jeg kan ikke si hvor godt jeg trives i klassen.
Så nå kommer enda et (kanskje dødfødt) løfte. Jeg vil gi ålefoten nytt liv, etter lang tid i mørket! Lykke til, ålefoten.
Haha, det er visst ingen grense for hvor lang tid jeg trenger mellom hvert innlegg. Jeg forsikrer meg selv om det igjen: Jeg skriver bare for moro skyld, og bare når jeg har inspirasjon og lyst. 
Nå har jeg lyst! For nå har det skjedd så mye! Skolen er i full gang, med konserter og prøver og foreldremøter og elevsamtaler og hele pakka! Det har vært veldig stressende, og jeg har vært veldig sliten, men på en god måte. I alle fall frem til denne uka her. Da rant det litt over for meg. La meg fortelle.
Forrige uke hadde vi altså solidaritetskonsert. Utrolig morsomt! Veldig vellykka var den også. Men på onsdag var vi på skolen fra 8.15 til ca. 23.00. Og torsdag, selve konsertdagen, var det fra 10.00 til 01.00. Ganske lenge? Ja. Avspasering? Nope. På grunn av det nye timetellingssystemet, kan vi ikke gå glipp av noen timer. Det kan til og med hende at vi må ta igjen timene vi gikk glipp av! Altså bli igjen på skolen etter slutt og ha matte, engelsk og alle de andre faga som ikke er musikkfag. Så altså, resultatet av dette var skole 8.15 på fredag. Vi var en ganske redusert klasse, for å si det sånn. Og helgen var etterlengtet.
Men på mandag var det på’n igjen. Det skulle være foreldremøte på tirsdag, og vi skulle stå for underholdningen. Atter igjen, kjempegøy! Men hele mandagen og tirsdagen gikk med til nettopp dette. Lange, lange dager. Og onsdagen inneholdt en naturfagsprøve, og et korseminar. Sukk. Torsdag var det franskprøve, fredag engelskprøve, og lørdag elevkonsert i domkirkekjelleren. For ikke å glemme alle instrumentleksene. For min del resulterte torsdagskvelden i et lite nervesammenbrudd. Det ble rett og slett for mye. I tillegg brygget jeg på en heftig forkjølelse.
Etter en lang, ganske tårevåt samtale med mamma, avlyste jeg konserten og meldte meg syk. Fredag ettermiddag dro jeg avgårde til Drammen for å besøke min aller beste venn. Null dårlig samvittighet. Dette trengte jeg! Og det var så hyggelig! Vi spilte og sang og bare koste oss. Akkurat som i gamledager. Så fikk jeg sett hvordan han har det også. Nå er jeg bare veldig fornøyd, og superglad i Daniel.
Here I go again. Må alltid samle litt mot før jeg tar fatt på et nytt innlegg! Vi får se om motet holder hele veien fram til “publiser innlegg”-knappen. Sist gang gjorde det det ikke.
Jeg har nok en gang lyst til å dele en følelse og litt tankespinn rundt en ungdoms følelsesliv og hverdag. Det er sommerferie og livet er ganske herlig om dagen! I går må jeg si at jeg følte litt av den sjeldne rene lykken. Det var strålende vær, jeg var ferdig tidlig på jobb, og ruslet barbeint gjennom Gamlebyen. Jeg tror kanskje alle hadde et snev av sommerlykken. De tilfeldig forbipasserende turistene smilte, mannen i bilen som stoppet for meg smilte, fergemannen med dachsen i førerstolen smilte. Men han smiler jo alltid. Det aller meste gikk min vei! Jeg så fram til en dag sammen med venner jeg ikke hadde sett siden skoleslutt, og alt var bare herlig!
Nå er det litt anderledes. Jeg er fortsatt fornøyd, så absolutt! Denne dagen har vært kjempeflott! Men det har sneket seg inn noe annet også. En følelse jeg trodde jeg var ferdig med for lenge siden! I alle fall for fire uker siden. Følelsen av sjalusi. Ikke fiendlig og ond sjalusi, sånn som man ser på film og leser om. Dette er en trist og håpløs sjalusi. Og en ubegrunnet sjalusi! Det er det som er greia! Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å misunne henne. De er bare venner! Har alltid vært det. Jeg tror ikke hun liker han noe særlig engang. Jeg vet til og med at både han og hun liker en helt annen, på hver sin kant. Så hvorfor er jeg misunnelig? Kan ikke fornuft og ren fakta lette meg fra den følelsen? Svaret er selvfølgelig nei. Det kjenner jeg jo.
Så nå sitter jeg her i mørket på rommet mitt (lys lokker møll. Jeg HATER møll.), og har igjen kommet fram til de samme konklusjonene. Jeg forbanner meg selv som går bort og forelsker meg i en som virkelig ikke er meg verdig (litt selvtillit må være lov.:) ), og jeg forbannner alle hormoner som får meg til å føle sånn som jeg gjør nå. Jeg liker å skylde på hormonene. Forresten fløy det nettopp en morderisk mygg rett inn i panna mi, så jeg tror jeg runder av. Har nok med mine 26 myggestikk, og det er bare på beina!
Ellers gleder jeg meg enormt til skolestart (!!). Får håpe jeg finner en kjekk musikklinjegutt, som kan løse alle mine problemer 
